Beitebruk (ekstensiv, utendørs husdyrhold) og landbruk med høy naturverdi (ekstensive landbrukssystemer som gir betydelige fordeler for biologisk mangfold) er viktige men truede arealbrukssystemer i Europa. Sammenlignet med annen arealbruk gir de betydelige fordeler for dyrelivet, og over hele Europa bevarer de viktige habitater og arter. Ofte kan forholdet mellom disse typer arealbruk og dyreliv være godartet eller gjensidig forsterkende. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er noen utfordringer.

Historisk delte både beitebrukere og dyreliv de samme områdene, men på slutten av 1800-tallet ble europeisk dyreliv sterkt redusert samtidig som jordbruk generelt ble intensivert. 1900-tallet så tilbakekomsten av ville planteetere, hjulpet frem av bærekraftig jakt og kompromisser mellom forskjellige bruk av land. Med økningen i byttedyr, returnerte store rovdyr som ulver, og naturlig ekspanderente tilbake til noen av deres tidligere leveområder. Enkelte av disse artene kan konkurrere med beitebruk- og HNV-landbruktssystemer og forårsake betydelige skader, f.eks. skade på avlinger fra villsvin eller hjort og husdyrtap fra ulv eller bjørn. Deres tilbakekomst har utløst polariserte sosiale konflikter og politiske debatter på høyt nivå om hvordan disse artene skal forvaltes.

Konfliktene rundt dyrelivet, spesielt ulv, har fokusert på hvordan ekstensivlandbruk påvirkes av deres tilstedeværelse. Landbrukssystemer med beitebruk og høy naturverdi står overfor flere utfordringer når det gjelder økonomisk og sosial levedyktighet. Å finne effektive dyreholdspraksiser for å håndtere tilbakekomsten av dyreliv representerer en ekstra vanskelighet på toppen av mange andre utfordringer. Det er viktig at håndteringen av dette ikke bare faller på en del av samfunnet.