Gjerder, droner og DNA: Hvordan svenske bønder lærer å leve med store rovdyr

I Sveriges pastorale landskap er utfordringen med sameksistens med ulv og andre store rovdyr ikke en fjern politisk debatt – det er en daglig realitet som styres gjennom tråd, teknologi og tett samarbeid mellom bønder og landbruksrådgivere.

Ingela Löfquist, rådgiver i Hushållningssällskapet – en av Sveriges ledende landbruksrådgivende organisasjoner og partner i det EU-finansierte CoCo-prosjektet – jobber direkte med bønder i Sør-Sverige for å utvikle og implementere praktiske strategier for vern av husdyr. I motsetning til mange andre europeiske land, inkluderer Sveriges pastorale tradisjon ikke bruk av husdyrvakthunder eller hyrder. I stedet har landet utviklet en gjerdebasert tilnærming, raffinert over mange års erfaring med rovdyr tilstedeværelse.

- Her i Sverige har vi ikke hunder eller gjetere som hjelper oss med å holde dyr på beite. Vi jobber med gjerder – slik er det normalt, forklarer Löfquist.

Å få detaljene riktig

De tekniske spesifikasjonene er viktige. Et godt konstruert husdyrbeskyttelsesgjerde må ha sin laveste ledning ikke mer enn 30 centimeter fra bakken, med toppledningen som når 110 centimeter. Fem stramt strukket ledninger er standard. Beite ligger vanligvis nær gården, med bønder som utfører daglige kontroller for å overvåke dyrevelferd og vurdere tegn på rovdyraktivitet. Men fekting alene er ikke nok. Löfquist peker på et voksende sett med komplementære verktøy som hjelper bønder til å holde seg foran rovdyrangrep.

Vitenskap møter praksis

Droner og kameraer blir i økende grad utplassert for å overvåke beitegrenser og oppdage tilstedeværelse av rovdyr før et angrep oppstår, noe som gir bønder et kritisk vindu for å svare. DNA-testing har også dukket opp som et kraftig verktøy: Når et husdyr blir drept eller skadet, kan genetisk analyse identifisere den spesifikke individuelle rovdyr ansvarlig. Denne presisjonen gjør det mulig for dyrelivsledere å målrette og fjerne det dyret, i stedet for å bruke bredere og mer forstyrrende forvaltningstiltak.

– Vi kan bruke droner, kameraer og DNA-tester for å se om det er et problem – kanskje bare én ulv som kommer gjennom gjerdet til beite – og så kan vi ta akkurat dette dyret og fjerne det, forklarer Löfquist. Det er slik vitenskap og tradisjonell jordbrukskunnskap kan fungere sammen, sier han.

Integrasjonen av vitenskapelige verktøy med jordbrukspraksis på bakken er kjernen i det CoCo-prosjektet utforsker på tvers av sine 12 case study-land. Å forstå rovdyrenes atferd – hva de foretrekker, hva de unngår og hvordan de beveger seg gjennom jordbrukslandskap – er nøkkelen til å utvikle mer effektive og målrettede beskyttelsesstrategier.

Kostnadene ved sameksistens

Sameksistens kommer imidlertid til en pris. Inngjerding av høy kvalitet er dyrt å installere og vedlikeholde, og tap av husdyr – selv når det er sjeldent – medfører både økonomiske og psykologiske kostnader for oppdrettsfamilier. Löfquist understreker at økonomisk støtte fortsatt er viktig: Kompensasjonsordninger for husdyr som avlives av rovdyr, og subsidier for bygging av verneinfrastruktur er avgjørende for å gjøre sameksistens levedyktig i praksis. - Hvis noe skjer, hvis et dyr blir drept eller skadet, trenger bøndene kompensasjon. Og når de vil bygge disse gjerdene, er det dyrt og de trenger støtte, sier hun.

Löfquists arbeid i Sør-Sverige er en del av en av 30 case-studier som CoCo-prosjektet gjennomfører over hele Europa, og hver av dem dokumenterer hvordan bønder, gjetere og rådgivere navigerer i realiteten av rovdyrs tilstedeværelse på bakken. Sammen bygger de bevisgrunnlaget prosjektet trenger for å oversette lokal praksis til politiske anbefalinger som fungerer for de som lever med store rovdyr hver dag.